Møt Trondheims bedriftsdommere

On 14/10/2014 by Runar Langseth
Tekst og bilder:

Dommerdag

De skiller rett og galt i byens hardeste liga. Møt Nils Strømsvik og de andre virkelige heltene i bedriftsserien.

Fløyta går, det er Kræsj mot Chicks.

Damer, andredivisjon, bedrift. Den dumpe lyden av en ball som poles over midtstreken. Spillet er virkelig ikke mye å snakke om. Lav presisjon, bare tilfeldigheter. Det mener dommeren, John Osvald Erichsen. Han er 75 og vokste opp på den gamle Buran-banen.

Nå står han i regnjakke og skjermlue i høstregnet på Eberg, hvor han holder orden på innkast og hjørnespark. I et oppgjør som snegler seg over kunstgresset.

Så får han en telefon.

Erichsen står i midtsirkelen, løfter telefonen til øret. Det er Viasat, kabelleverandøren han bruker på hytta.

– Unnskyld meg. Jeg er dessverre midt i en fotballkamp.

Rådgiver. Dommer John Osvald Erichsen har et langt fotballiv bak seg. Derfor gir han råd. - Dere må skyte mer, kan han si. (Foto: Terje Visnes)

Rådgiver. Dommer John Osvald Erichsen har et langt fotballiv bak seg. Derfor gir han råd. – Dere må skyte mer, kan han si. Foto: Terje Visnes

Eberg, et ballmekka

«Bedriftsfotball.»

Smak på ordet. Kjenner du bouqueten av regnvåt grus, tunge kroppstaklinger og blødende kjøttsår? Da er det den eldre årgangen av bedriftsfotball du fornemmer.

Smaken er friskere nå.

På Eberg i Trondheim er det ordnede forhold. Her spilles sjuerfotball bedrift på tre kunstgressbaner dandert i flomlys. Fra klokka fire til elleve, hver dag fra søndag til torsdag. 2800 spillere er i aksjon i løpet av en sesong. Og i sentrum for det hele: 18 dommere, samtlige menn.

– Du må ha litt «skjit i øran» og tåle kjeft, men du kan ikke godta alt. Mange av spillerne bryr seg jo ikke om de får gule kort, og da gjelder det å kjefte tilbake, sier Geir Amundsen (59).

Amundsen er dommeransvarlig i bedriftsidrettskretsen og dømmer gjerne ti kamper i uka selv. Så langt i år har hans eget dommerkorps fordelt 257 gule og 18 røde kort i det som er landets nest største bedriftsserie. Bare tre skader er innrapportert til kretsen. I moderne bedriftsfotball er de styggeste taklingene verbale.

«Øøøi dommer! Er du snøblind eller!» roper en keeper med rullingshes stemme på bane 1. «Fitte,» fnyser en sleivete spiss etter å ha skutt ballen opp i et tre. På bane 2 tar en korpulent midtbanespiller rollen som sjef: «Vi må spille mer i bredden!»

Ikke nå. Erichsen holder seg mest i midtsirkelen. Der får han oversikt. Men telefoner fra Visat passer dårlig. (Foto: Terje Visnes)

Ikke nå. Erichsen holder seg mest i midtsirkelen. Der får han oversikt. Men telefoner fra Visat passer dårlig. Foto: Terje Visnes

Enkel matematikk

Det var fagbevegelsen som tidlig på 1900-tallet kom på ideen å koble idrett og friluftsliv til bedriftene. Arbeidernes idrettsforbund ble stiftet i 1924, og i 1940 ble bedriftsidretten lagt under Norges Idrettsforbund.

– Bedriftsfotball, ja. Et morsomt fenomen, en arena hvor alle kan delta. Uansett hvordan du ser ut eller hvilken forfatning du er i, sier Lars Anders Helgemo (37). Lederen av Midt-Norge sør bedriftsidrettskrets serverer matematiske fakta for å vise bedriftsidrettens viktige samfunnsrolle:

Det spilles 1635 kamper i løpet av en sesong. Det blir 1709 timer, som er 71,2 døgn. Til sammen legges det ned 35 889 treningstimer, har Helgemo regnet ut, tilsvarende 1495 døgn.

– Det er det samme som fire år det, sier han og slår pennen mot papiret.

Men noen legger ned flere timer enn andre. Dommerne er de virkelige heltene på Eberg. De eneste, vil noen si.

– Hvis alle spillerne kunne ha vært dommere for ei uke… Da hadde de skjønt litt mer, sier dommer Arve Nervik (49), og legger til:

– I engelsk fotball må det jo nesten være en kniv i ryggen før det dømmes frispark! Og spillerne i bedriftsserien ser jo dette på tv, de også. Så det er ikke så greit da, vettu.

Geir Amundsen sier han har opplevd skuldre ut av ledd, brekte armer og bein, men så er han jo også mye på anlegget. I tillegg til å være sjef for dommerne er han vaktmester på bedriftskretsens tre baner på Eberg. Hver kveld tenner han lysene og slukker dem igjen når folk har hinket hjem. Og i mellomtiden dømmer han altså kamper, og får, som de andre dommerne i serien, 310 kroner per oppgjør.

Det komprimerte bedriftsfotballmiljøet på Eberg har gjort tilværelsen lettere for dommerstanden. De står ikke lenger alene på en grusbane i Bratsberg mens skyllebøttene hagler, det er alltid en annen dommer i nærheten.

Før sesongen samles dommerne for å oppdatere seg selv på regelverket, målet er at de dømmer mer eller mindre likt og at de ser noenlunde like ut, opplyser bedriftsidrettskretsen. Men dette er det delte meninger om.

– Hvis det er drittvær, så har vi jo ingen plass å skifte. Det blir fort kaldt når man dømmer tre kamper på rad. Derfor kan det bli en del lag med klær, altså, sier Amundsen.

Under den fem minutter lange pausen i oppgjøret mellom damelagene Kræsj og Chicks, går dommer John Osvald Erichsen bort til spillerne. Han peker mot dem:

– Dere må være mye mer presise! Nå er det jo bare tilfeldigheter, dere bare lomper i vei! Det er som oss da vi var seks-syv år gamle, dette. Dere har tid til å se dere rundt, sier han og flirer.

Ro og orden. Brukne bein og armer. Slikt kan skje. Men de fleste taklingene i bedrifsserien i 2014, er verbale. Nils Strømsvik holder ro og orden. (Foto: Terje Visnes)

Ro og orden. Brukne bein og armer. Slikt kan skje. Men de fleste taklingene i bedrifsserien i 2014, er verbale. Nils Strømsvik holder ro og orden. Foto: Terje Visnes

Klar for mer. Til neste år skal John Osvald Erichsen ta en liten pause fra dømmingen. Han har et byggeprosjekt på hytta i Oppdal gående. Så er han klar igjen. (Foto: Terje Visnes)

Klar for mer. Til neste år skal John Osvald Erichsen ta en liten pause fra dømmingen. Han har et byggeprosjekt på hytta i Oppdal gående. Så er han klar igjen. Foto: Terje Visnes

Må stryke dem på ryggen

Hans egen fotballkarriere stoppet brått da han ble taklet i en kamp for Freidig mot Ranheim på 60-tallet. Smertene i ankelen var så store at han senere besvimte hjemme hos svigermor. Så ble det litt bedriftsfotball for Stentofon før han gikk over til dommerstanden. «Farsken, alle disse skyllebøttene er ikke noe for meg», tenkte han først, før han skjønte at alle dommere fikk den samme røffe behandlinga.

Erichsen starter alltid kampene med en mild oppfordring: «Nå skal vi ha det artig, nå skal vi spille fotball og kose oss», sier han.

– Du må være kamerat med spillerne, stryke dem på ryggen og smile. Du må ikke sette deg på din høye hest og tro at du er en slags general.

Men det finnes grenser, og i bunnen av dommergjerningen ligger fortsatt fotballens eget regelverk. Geir Amundsen sier:

– Jeg vil påstå at jeg leser reglementet hver fjortende dag. Jeg har sagt det før: Jeg vil se den som tar meg i regelverket.

– Det er vel mange som har prøvd?

– Ja, mange har prøvd. De misforstår for eksempel den såkalte sistemannsregelen, at en spiller skal utvises dersom han som siste mann i forsvar feller en angriper. Men da må det være en opplagt målsjanse, ballen må ha retning mål. Det er ikke folk klar over!

– Det visste ikke jeg heller. Andre ting folk ikke veit?

– Alle roper på hands hele tida. Men for å dømme må handsen gjøres med forsett, med vilje. Jeg er hard på den, altså! Det er roping på hands, hands, hands. Til stadighet, sier Amundsen og rister på hodet.

Hjelpemann. Dommer Gunnar Wibe betrakter seg selv som en slags hjelpemann for spillerne. Her henter han enda en ball etter enda et sleivspark. (Foto: Terje Visnes)

Hjelpemann. Dommer Gunnar Wibe betrakter seg selv som en slags hjelpemann for spillerne. Her henter han enda en ball etter enda et sleivspark. Foto: Terje Visnes

Vet ikke hvor grensa går

Det finnes dommere og det finnes dommere. Og så finnes det dommere som ikke er så opptatt av å dømme, som er mer opptatt av å spre så god stemning at den på sitt beste fører til at spillerne selv ordner opp.

– Jeg får jo ikke med meg alt, jeg gjør jo ikke det. Jeg har jo bare gått et tre timer langt kurs, sier Gunnar Wibe (61) i sin femtende sesong som bedriftsdommer.

– Hva lærte du på de tre timene?

– Da er det jo innkast og hva som er direkte og indirekte frispark. Sånne ting.

– Hva med obstruksjon?

– Nei, det lærte vi ikke. Jeg har jo fått med meg litt mer ved å se fotball på tv og sånn, men det er jo begrenset hva jeg kan, det er det. Jeg vet for eksempel ikke hvor grensa går for hardt spill, hva som er akseptabelt.

Mannen i svart, som for anledningen er kledd i en antiautoritær joggedress fra syttitallet, skal snart blåse i gang oppgjøret mellom Fengselet og Klemetsmyra. Wibe ønsker seg en kamp hvor ballen gjør jobben og hvor spillerne ikke på død og liv må vinne enhver takling.

Rett og slett enn hyggelig kamp mellom gentlemen.

Sånn sett sklir Wibe seg inn i en flere hundre år lang tradisjon som, dessverre vil noen mene, gikk til helvete for snart 150 år siden. Før den tid trengte ikke fotballen dommere, tvister ble på høflig vis avgjort av lagenes kapteiner eller deres respektive oppmenn.

Denne idyllen fikk sitt endelikt da engelskmennene fikk sin FA-cup i 1872, da fotball ble viktigere enn selve livet og klubbene trengte en nøytral observatør, en dommer, som fikk fullmakt til å sende av spillere som oppførte seg ufint, selv etter at disse spillerne hadde tilbudt motstanderen en unnskyldning.

En fløyte for å dømme frispark skal visstnok første gang ha blitt brukt i 1878, i en kamp mellom Nottingham Forest og Sheffield Norfolk, og således har også Gunnar Wibe en fløyte, selv om han er litt usikker på når den skal brukes.

Wibe mener bedriftsdommerens viktigste våpen tross alt er å skape en god tone blant spillerne, noe som også kan høres der ute på feltet. «Du behøver ikke å rope, du får ikke flere frispark av den grunn,» ler dommeren på bane 1. «Det er greit du holder motspilleren én gang, men ikke to ganger», forklarer dommeren på bane 2. Mens dommeren på bane 3 holder et lengre foredrag som i all hovedsak handler om at fotball stort sett skal spilles med føttene, og i alle fall ikke med hendene.

Og denne kvelden er tonen så god at når en spiller på bane 2 spør hvor lenge det er igjen av kampen, svarer dommeren på bane 3 at det er tolv minutter igjen å spille.

Enda et. Hallgeir Lund er kjent som den dommeren som gir flest kort i bedriftsligaen. (Foto: Terje Visnes)

Enda et. Hallgeir Lund er kjent som den dommeren som gir flest kort i bedriftsligaen. Foto: Terje Visnes

3000 kamper. Etter 48 år som dommer har Nils Strømsvik opplevd det meste på banen. Han lader opp til bedriftskampene med å lese krim. (Foto: Terje Visnes)

3000 kamper. Etter 48 år som dommer har Nils Strømsvik opplevd det meste på banen. Han lader opp til bedriftskampene med å lese krim. Foto: Terje Visnes

Ironisk distanse

Spillet på Eberg går tregt. Kanskje er det en fordel, for som tilskuer blir det mulig å følge tre kamper samtidig.

På bane 1 klager en spiller på at det er for lite luft i ballen, og dommer Nils Strømsvik (63) sier at dersom spillerne ønsker mer luft i lefsa, får de jaggu meg vise såpass samfunnsansvar at de fikser det selv.

På bane 2 napper Per Evjen Storli fra FV Design kula mens

han ler og roper at han skal slå tunnel på et motgående damplokomotiv. Så slår Evjen to tunneler på damplokomotivet, før han selv sendes i bakken av noe som kan minne om et horisontalt saksespark.

Så hinker Evjen, som tidlig på nittitallet fikk tolv minutter for Rosenborg mot Stabæk i Tippeligaen, over sidelinja hvor han mellom smertetoktene forklarer at det er like artig nå som før og at han antagelig fortjente det saksesparket fordi han var så frekk i kjeften.

– Hva med dommerne?

– Dommerne her er joviale og bryr seg om oss. Fine fyrer.

– Kvaliteten?

– Som du kanskje har lagt merke til er den bedre enn hos mange av oss som er utpå her.

På bane 1 går Øyvind Bjøntegård, bedriftsspiller han også, bort til dommer Nils Strømsvik og sier Strømsvik er den beste dommeren i byen. Bjøntegård vet dette fordi Strømsvik har dømt ham siden han var fire.

– Hva er det som gjør Strømsvik så god?

– Jeg vil si at han har en fin ironisk distanse. Han er muntert arrogant, sier Bjøntegård.

– Og du blir kanskje bedre og bedre med årene, Strømsvik?

– Vel, hadde jeg vært tretti med den erfaringen jeg har i dag, så hadde jeg vært toppdommer.

– Akkurat som med damer?

– Ja.

Ingen fløytepus. På dagen jobber Hallgeir Lund i barnehage. På kveldene dømmer han. Uoppdragne spillere må møtes med tydelighet, sier han. Akkurat som med unger. (Foto: Terje Visnes)

Ingen fløytepus. På dagen jobber Hallgeir Lund i barnehage. På kveldene dømmer han. Uoppdragne spillere må møtes med tydelighet, sier han. Akkurat som med unger. Foto: Terje Visnes

En typisk fløyteskade

Det er 48 år siden Strømsvik dømte sin første kamp som 16-åring, høydepunktet i karrieren er en døvelandskamp mellom Norge og Sverige. Som bedriftsdommer slipper du unna mye hvis du er smart og har godt humør, sier han.

– Jo mer firkantet du er, jo mer fyrer du opp spillerne her. Er du litt rund og smilende, slipper du unna mye. Å bruke gule og røde kort er ikke veien til saligheten!

– Hvor går grensa?

– Grensa går ved det rent usportslige. Hvis du bevisst tar mannen i stedet for ballen, eller protesterer grovt mot spillere og dommere.

– I andre omgang brukte du ikke fløyta en eneste gang?

– Det er bra du nevner det. Målet mitt er ikke å blåse flest mulig frispark, jeg vil heller at de skal bruke mest mulig tid på å spille fotball. Ofte er det like greit å bruke stemmen for å takle uenigheter. Faren min vokste opp på Hitra og der brukte de en bonde som fotballdommer. Han hadde ikke greie på fotball, men han var bra på å løse uenigheter. En annen årsak til at jeg ikke blåser mye, og blåser litt lavt når jeg først blåser, er at jeg har pådratt meg hørselsskade av all blåsinga.

– Å? Er det en vanlig yrkesskade blant dommere?

– Ja, jeg tror de fleste dommere har en eller annen føling med det der.

– Er det andre skavanker dommere sliter med?

– Svake knær og svake ankler. Tidligere løp vi mye på asfalt før sesongene startet.

– Hvilke råd vil du gi til den som går med en dommer i magen?

– Hiv deg ut i det, det er en fantastisk aktivitet som gir deg mye, du kommer i kontakt med mange hyggelige mennesker og du får reist mye. Vær deg selv og alltid redelig. Og søk råd hos erfarne dommere.

– Hvilken litteratur leser dommere?

– Mye krim, selv leser jeg alt av nordiske kriminalforfattere.

– Så det er såpass, ja?

– Ja, og så leser vi jo selvsagt regelverket som ligger i bunnen av alt det vi gjør.

Pedagogen på bane 2

Dommer Hallgeir Lund (52) på bane 2 har en litt mer bestemt tone i fløyta. Han er også kjent som den som gir flest kort i bedriftsligaen.

– Jeg jobber i barnehage og er vant til å oppdra unger. Til unger må du være tydelig på hvordan ting skal være, og hvis ikke de gjør som du sier, må du irettesette dem. Sånn er det her også.

– Du oppdrar spillerne?

– Det skjer ikke så ofte, men det hender det er nødvendig, det er ikke alle utpå her som er like godt oppdratt. Folk skal på skole og jobb i morra og sikkerheten må alltid være det viktigste. Men mest av alt har vi det hyggelig, sier Lund, som liker når spillerne småprater om livets trivialiteter mellom pasningene.

Det største problemet nå på høsten er at spillerne sendes hjemmefra med for dårlig skotøy.

Men når en spiller sklir og havner på ræva, flirer Hallgeir Lund aldri av spilleren. Han flirer alltid med ham. Akkurat som i barnehagen.

– Og kvaliteten på spillet?

– Kvaliteten blir stadig bedre, det skyldes blant annet at mange heller vil spille sjumannsfotball på et bedriftslag enn ellevemannsfotball på et fjerdedivisjonslag. Det er mindre trening, mindre alvor, og antagelig like morsomt og sosialt.

– Men hvorfor valgte du egentlig verdens mest utskjelte «yrke»?

– Det der er ikke sant. Å dømme fotball er mest koselig og sosialt, og i tillegg tjener jeg noen kroner, som jeg bruker på å ta med familien til Syden utpå høsten. Da er det greit for kjerringa at jeg driver med dette, hadde jeg brukt tida på sofaen for å se fotball på tv, hadde jeg vært kjerringlaus for lenge siden, sier Lund.

Om noen dager kan han notere seg for hundre kamper og 31 000 kroner denne sesongen. Like mye som kollegaen Gunnar Wibe på bane 3. Wibe sier damekampene er hyggeligst fordi damene aldri protesterer, men noen ganger kan damekampene bli i beste laget selv for Lund. Aller verst er det å dømme lag som tror de er på Wembley.

Kommer til kort. Gunnar Wibe liker ikke å bruke dem. Men må han, så må han. Som oftest holder det med godt humør for å stagge aggresive spillere. (Foto: Terje Visnes)

Kommer til kort. Gunnar Wibe liker ikke å bruke dem. Men må han, så må han. Som oftest holder det med godt humør for å stagge aggresive spillere. Foto: Terje Visnes

Noe gult og rødt i lomma

– Jeg hadde nettopp to studentlag som var sånn, og det de gjorde på banen hadde ikke noe med bedriftsfotball å gjøre, sier Lund.

– Det ble litt ampert?

– Ja, jeg fikk jo ikke med meg alt som skjedde, og da var det jo noen taklinger det ikke ble dømt for. Sånne ting.

Wibe napper frem noe gult og rødt fra lomma. Slamsete etter noen år i en fuktig joggedress, falmet etter å ha blitt tørket gang etter gang på et varmt badegulv. Han liker ikke å bruke dem, sier han, men må han, så må han.

– Men de aller fleste kveldene er fylt med gode opplevelser, og da skriver jeg gjerne en liten e-post til kretsen og forteller at «i kveld var det en fin kveld i finværet på Eberg». Og hvis det ikke var en så fin kveld, skriver jeg sånne ting som at jeg kanskje lot det gå litt vel langt der ute på banen.

– Hvorfor skriver du sånne meldinger?

– For å bli ferdig med det. Noen lager en veldig stor sak på om det for eksempel var innkast eller ikke, og det er jo egentlig litt merkelig, det blir vel sjelden mål på innkast?

– Tja, men hvorfor ble du egentlig bedriftsdommer? Pengene?

– Ja, der har du faktisk helt rett!

– Å!

– Ja, jeg ble skilt og trengte litt ekstra penger, så du har helt rett i at jeg begynte med dette på grunn av pengene.

Wibe har aldri angret på at han ble bedriftsdommer, det er på Eberg han lader batteriene etter en hard arbeidsdag som rådgiver på rådmannens kontor. Dessuten er dømmingen en viktig samfunnsoppgave, synes han. Folkehelsa, sier Wibe. Uten dommere stopper bedriftsfotballen.

Og når sesongen er over, samles 18 bedriftsdommere til en dommermiddag for å oppsummere sesongen og kåre årets dommer.

Og alle vet, men ingen sier det.

At prisen som årets dommer går på rundgang.

Dommersjefen. Geir Amundsen er ikke bare dommer, han er også vaktmester på de tre banene på Eberg som brukes av bedriftsfotballen. Det er få som kan matche Amundsen når det kommer til fotballregler. (Foto: TERJE VISNES, adressa)

Dommersjefen. Geir Amundsen er ikke bare dommer, han er også vaktmester på de tre banene på Eberg som brukes av bedriftsfotballen. Det er få som kan matche Amundsen når det kommer til fotballregler. Foto: TERJE VISNES, adressa

Geor, John Osvald og Gunnar blåser liv i byens tøffeste liga. (Foto: Terje Visnes)

Geor, John Osvald og Gunnar blåser liv i byens tøffeste liga. FOTO: TERJE VISNES

One Response to “Møt Trondheims bedriftsdommere”

  • Maarten Vreugsenhil

    TUSEN GANGER RESPEKT TIL DENNE GJENG DOMMERE !!!!

    TA AV HATTEN FOR DERE !!!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *